Ei ukes sol og sommer i Hellas

Planen for denne sommeren var egentlig å ta en real norgesferie - men igjen ble lengselen etter sol og varme for stor og vi endte opp med ei uke i Hellas - nærmere bestemt Karpathos. Vi tok oss den frihet å be Vilde og Kristian fri fra skolen ei uke og satte oss på flyet sørover allerede tidlig i juni - 12. juni (førferie).

Sammen med oss, eller omvendt var det kanskje, var også kjære svigers Anne og Dagfinn. Ungene, Ronny og undertegnede skulle ha ei uke, mens Anne og Dagfinn kunne se frem til to uker i grekenland.

Det er faktisk tredje gang ungene, Ronny og jeg ferierer på denne øya sammen og også på samme hotell. Med andre ord: dette er en øy vi trives på og som vi anbefaler på det varmeste. Den økonomiske krisen som for tiden herjer i Hellas, merket vi lite til. På Karpathos gikk livet tilsynelatende som vanlig.

Karpathos ligger mellom Kreta og Rhodos og har ca. 6000 fastboende. På øya er det et begrenset landbruk og der finnes ingen produksjon eller industri. Velstanden er skapt av karpatere som har gjort lykken i USA og tatt rikdommen med seg tilbake til øya. Et eksempel på dette er Maria og Frank, paret som driver hotellet vi bodde på, som eier flere restauranter i USA og som drar hjem til Karpathos i sommersesongen for å drive hotellet. Hovedstaden på øya heter Pigadia eller Karpathos by. Dette er en passe stor by med smale, sjarmerende gater, koselige restauranter og kafeer, spennende butikker og trivelige innbyggere. Det flommer ikke over av diskoteker og barer så det er nok ikke her ungdommen vil velge å dra. Øya har også flere flotte strender så det er greit å leie bil når man drar hit så kommer man seg lettere rundt for å besøke disse.

Denne gangen ble det ikke mye biling rundt på øya for vår del. Vi har leid bil i flere dager de tidligere gangene vi har vært her, så vi føler egentlig at vi har sett det meste. Men vi fant ut at det var litt for ille å sløve på stranda i ei hel uke, så vi leide bil en dag og dro til Olympos. En sjarmerende liten by der kvinnene styrer. Veien hit er ganske tøff for de som er redd for høyder og store deler er en humpete grusvei. Ikke den mest behagelige kjøreturen med andre ord. Men for all del - det er mye å se på veien hit og Olympos er absolutt verdt et besøk. Det er mange spisesteder i denne byen, men dog av varierende kvalitet. Forrige gang vi var her var vi på en restaurant med fantastisk utsikt men med dårlig mat. Denne gangen prøvde vi ut en ny restaurant som lå helt øverst i byen. Trivelig sted med en hyggelig og pratsom eier. Servitrisen var heller noe urutinert - da vi spurte om det kom "fries" med kjøttbollene smilte hun og svarte: "Sorry - I dont know" og ingenting tydet på at hun hadde tenkt å gå på kjøkkenet og spørre. Men blid var hun iallefall :) Og maten var veldig god. Anbefales! Damene i byen er veldig pågående og ønsker å selge - vi endte imidlertid bare opp med en flaske karpatisk olivenolje og et par t-skjorter.

De øvrige dagene oppholdt vi oss på Amopi, en strand 20 minutters busstur unna hotellet (evt. 1 times spasertur). Ei trivelig og rolig strand med flere strandrestauranter. Gresk salat og iskald iskald mythos er å anbefale som lunsj. I Hellas har de garantert den beste fetaen, de beste olivene og de beste tomatene. Med en liten baby i magen valgte jeg imidlertid denne gangen å stå over både øl, salat og feta. Ronny og jeg fikk også litt trim disse dagene ved å ta beina fatt tilbake til hotellet - en fin tur på grusvei gjennom søppelfyllinger og olivenlunder... (søppelfyllingen utgjorde ikke en stor del så jeg mente virkelig fin). Vilde og Kristian valgte å ta bussen sammen med farmor og farfar - da rakk de også noen timer i bassenget før det stengte.

På kveldene tuslet vi som regel ned i byen og kikket på folkelivet der. Vår favorittrestaurant var Acropolis (hvor det forøvrig ikke jobbet en eneste greker) - ganske så hyper betjening men fantastisk god mat. Beliggenheten er også fin med utsikt over havna. På Acropolis får du gresk mat men de serverer også andre retter som ikke er så typisk gresk og de er spenstigere med både sauser og annet tilbehør. Menyen var nok preget av eieren som var halvt italiener, halvt greker og vokst opp i Australia (og så heiet han på Chelsea uten at det påvirket maten). Det er visst også her du får den beste irish coffeen.

Og slik gikk nu dagan - etter ei uke var vi egentlig klar for å dra hjem til Norge og tåke og regn. Vi var bare bittelitt misunnelig på Anne og Dagfinn som fikk tilbringe enda en uke i sol og varme...