Badeferie ved Adriaterhavet!
Etter ei uke i innlandet, var vi nå klare for strand og saltvann. Vi var litt seint ute med å bestille hotell og fikk derfor ikke sjøutsikt, men Hotel G Ancona var et helt greit alternativ. Fra hotellet til stranden tok det ca. en halvtime. En overkommelig avstand med leiebil.
Hotel G Ancona er et moderne businesshotell som ligger i et ikke altfor sjarmerende område. Men vi skulle tross alt bare sove her så da var det greit. På rommet var det heller ikke plass til så mye mer enn å sove - her var det stuet inn fire senger på et rom som vi antar til vanlig er et dobbeltrom. Men helt ok - vi hadde et veldig greit opphold: her hadde de moderne innredning, trivelig betjening (som snakket engelsk), god aircondition, internett og vi fikk til og med grovbrød til frokost.
Samme ettermiddag som vi ankom østkysten, bestemte vi oss for å teste ut badevannet. Ronny hadde lest at Portonovo var det desidert flotteste badestedet så vi bestemte oss for å sjekke om det stemte. Det var tydeligvis flere enn oss som hadde hørt det ryktet: etter å ha kjørt en lang og kronglete vei ned mot stranda, kom vi endelig til en parkeringsplass. Her var det fullt - og trangt!! Dette til tross for at klokka var sju om kvelden. Men etter ei stund så fant vi endelig ei luke vi fikk parkert i. Og vannet fikk vi testet ut - kjempefin temperatur! Vilde fikk dessverre problemer med saltkrystallene i vannet igjen og måtte gi seg etter en kort tur. Det svei for mye på ryggen. Men dette løste seg de neste dagene - med rikelig med fuktighets- og solkrem + våtdrakt så fikk også hun nyte badevannet uten smerter.
De påfølgende dagene dro vi til stranda som ligger nedenfor den sjarmerende byen Sirolo; San Michele beach. Vi orket ikke den trengselen som var i Portonova. San Michele - og de øvrige strender som ligger i dette området - er såkalte blue.... strender - noe som skal være et kvalitetsmerke. Men vi var skjønt enige om at verken stranden eller vannet kan måle seg med det vi finner i Hellas.
For å komme ned til stranden måtte vi ta beina fatt - her skulle vi bevege oss 200 høydemeter ned - avstanden var ikke lang - så det var tilsvarende - bratt. Det gikk også skyttelbusser ned til stranden men vi er tross alt unge og spreke(!) så vi gikk både opp og ned. Sidene bussene var gamle, slitne og tungt lastet (av turister som absolutt hadde hatt godt av å gå...) var det omtrent like raskt å bruke beina...
San Michele er en lang og fin strand - bunnen varier fra finkornet sand til større steiner. Ungene hadde med dykkermasker men det var ikke veldig mye å se - ikke før vi fant ut at vi skulle bevege oss nærmere klippene nord på stranda. Her var det litt mer liv i sjøen og de koste seg med krabber og kreps. Det var ikke fullt så kult å dykke da de oppdaget at det lå en rokke på bunnen og at de hadde svømt over denne hele tiden. Ifølge pappa Ronny er disse ufarlige - dette så lenge man ikke svømmer ned og tirrer de - og om man skulle være uheldig å bli stukket, så er det som et huggormbitt (om man da ikke har maks uflaks). Men det er jo de verste historiene som huskes best og da blir det også en rimelig dramatisk historie når man skal ringe hjem og berette. Men det gikk bra - vi overlevde.
Tett ved byen Sirolo liggene byen Numana. Disse byene ligger så tett at det er vanskelig å trekke noen klar grense. Begge byene er små og sjarmerende badebyer med lave hus og trange gater. Nedenfor byene er det en bratt og høy skrent - delvis klippe - ned til stranden. Noe som gjorde at utsynet over stranden og havet var fantastisk. Her lå da også restaurantene tett i tett slik at gjestene skulle få nyte utsikten og solen når den gikk ned i havet.
