Endelig kom gutten vår :)

27. november 2011 ble gogutten vår Lukas født på Ahus, 10 dager før termin. Lukas er en perfekt liten gutt som veide 3830 gram og var 54 cm lang da han kom til verden. Og vi - vi er stolte og veldig lykkelige foreldre og Kristian og Vilde ble storesøsken for henholdsvis fjerde og tredje gang (1 halvsøsken her og to halvsøsken der).

I skrivende stund har Lukas rukket å bli 1 måned og 6 dager gammel og er fortsatt verdens fineste <3 De første ukene bestod for det meste i søvn og mat. Nå sover han ikke lenger så mye men matlysten har han heldigvis beholdt. Ved siste veiing i romjula veide han nesten 5500 gram. Så det er en stor og god gutt vi har. Han er også veldig tålmodig så det er ikke mye lyd å høre fra han. Men han vet likevel godt hva han vil! Hvis jeg er så uheldig å fjerne han fra matfatet før han er ferdig forsynt, så gir han klart og tydelig beskjed. Det er godt gutten har matvett!

Selv om vi har slitt litt med nattesøvnen de siste nettene, nyter vi hvert sekund med den lille gutten vår. Og for meg som er førstegangsmamma, er det ekstra moro å følge med på utviklingen og hvor fort han forandrer seg. Han er blitt superflink til å holde hodet oppe og han er ganske så oppvakt og nysgjerrig på det som skjer rundt han. Smilene kommer nå tettere og han sier til og med "hei" - det er iallefall slik vi tolker en av lydene han kommer med ;) Sikkert er det at all den glede Lukas gir oss på dagtid, er verdt all nattevåk som måtte følge med. Vi er kjempeglad i deg lille venn og gleder oss til tiden fremover!

Ei ukes sol og sommer i Hellas

Planen for denne sommeren var egentlig å ta en real norgesferie - men igjen ble lengselen etter sol og varme for stor og vi endte opp med ei uke i Hellas - nærmere bestemt Karpathos. Vi tok oss den frihet å be Vilde og Kristian fri fra skolen ei uke og satte oss på flyet sørover allerede tidlig i juni - 12. juni (førferie).

Sammen med oss, eller omvendt var det kanskje, var også kjære svigers Anne og Dagfinn. Ungene, Ronny og undertegnede skulle ha ei uke, mens Anne og Dagfinn kunne se frem til to uker i grekenland.

Det er faktisk tredje gang ungene, Ronny og jeg ferierer på denne øya sammen og også på samme hotell. Med andre ord: dette er en øy vi trives på og som vi anbefaler på det varmeste. Den økonomiske krisen som for tiden herjer i Hellas, merket vi lite til. På Karpathos gikk livet tilsynelatende som vanlig.

Karpathos ligger mellom Kreta og Rhodos og har ca. 6000 fastboende. På øya er det et begrenset landbruk og der finnes ingen produksjon eller industri. Velstanden er skapt av karpatere som har gjort lykken i USA og tatt rikdommen med seg tilbake til øya. Et eksempel på dette er Maria og Frank, paret som driver hotellet vi bodde på, som eier flere restauranter i USA og som drar hjem til Karpathos i sommersesongen for å drive hotellet. Hovedstaden på øya heter Pigadia eller Karpathos by. Dette er en passe stor by med smale, sjarmerende gater, koselige restauranter og kafeer, spennende butikker og trivelige innbyggere. Det flommer ikke over av diskoteker og barer så det er nok ikke her ungdommen vil velge å dra. Øya har også flere flotte strender så det er greit å leie bil når man drar hit så kommer man seg lettere rundt for å besøke disse.

Denne gangen ble det ikke mye biling rundt på øya for vår del. Vi har leid bil i flere dager de tidligere gangene vi har vært her, så vi føler egentlig at vi har sett det meste. Men vi fant ut at det var litt for ille å sløve på stranda i ei hel uke, så vi leide bil en dag og dro til Olympos. En sjarmerende liten by der kvinnene styrer. Veien hit er ganske tøff for de som er redd for høyder og store deler er en humpete grusvei. Ikke den mest behagelige kjøreturen med andre ord. Men for all del - det er mye å se på veien hit og Olympos er absolutt verdt et besøk. Det er mange spisesteder i denne byen, men dog av varierende kvalitet. Forrige gang vi var her var vi på en restaurant med fantastisk utsikt men med dårlig mat. Denne gangen prøvde vi ut en ny restaurant som lå helt øverst i byen. Trivelig sted med en hyggelig og pratsom eier. Servitrisen var heller noe urutinert - da vi spurte om det kom "fries" med kjøttbollene smilte hun og svarte: "Sorry - I dont know" og ingenting tydet på at hun hadde tenkt å gå på kjøkkenet og spørre. Men blid var hun iallefall :) Og maten var veldig god. Anbefales! Damene i byen er veldig pågående og ønsker å selge - vi endte imidlertid bare opp med en flaske karpatisk olivenolje og et par t-skjorter.

De øvrige dagene oppholdt vi oss på Amopi, en strand 20 minutters busstur unna hotellet (evt. 1 times spasertur). Ei trivelig og rolig strand med flere strandrestauranter. Gresk salat og iskald iskald mythos er å anbefale som lunsj. I Hellas har de garantert den beste fetaen, de beste olivene og de beste tomatene. Med en liten baby i magen valgte jeg imidlertid denne gangen å stå over både øl, salat og feta. Ronny og jeg fikk også litt trim disse dagene ved å ta beina fatt tilbake til hotellet - en fin tur på grusvei gjennom søppelfyllinger og olivenlunder... (søppelfyllingen utgjorde ikke en stor del så jeg mente virkelig fin). Vilde og Kristian valgte å ta bussen sammen med farmor og farfar - da rakk de også noen timer i bassenget før det stengte.

På kveldene tuslet vi som regel ned i byen og kikket på folkelivet der. Vår favorittrestaurant var Acropolis (hvor det forøvrig ikke jobbet en eneste greker) - ganske så hyper betjening men fantastisk god mat. Beliggenheten er også fin med utsikt over havna. På Acropolis får du gresk mat men de serverer også andre retter som ikke er så typisk gresk og de er spenstigere med både sauser og annet tilbehør. Menyen var nok preget av eieren som var halvt italiener, halvt greker og vokst opp i Australia (og så heiet han på Chelsea uten at det påvirket maten). Det er visst også her du får den beste irish coffeen.

Og slik gikk nu dagan - etter ei uke var vi egentlig klar for å dra hjem til Norge og tåke og regn. Vi var bare bittelitt misunnelig på Anne og Dagfinn som fikk tilbringe enda en uke i sol og varme...

Til minne om Jurikpusen vår...

Like før påske ble gode pusen vår på snart 3 år påkjørt og døde - vi savner han fortsatt...

Det finnes mange gode puser men vi får nok aldri igjen en slik som Jurik... Han var en ordentlig pratepus og gav høyt og tydelig beskjed når han ville noe - enten det var når han kom inn katteluka nede (nå er jeg hjemme kom og hils!) var sulten, kjedet seg eller ønsket rennende vann fra springen og litt kos midt på natta (en smule bortskjemt...).

Når vi laget mat på kjøkkenet var han aldri langt borte - fersk kyllingfilet var favoritten. Han var kanskje ikke verdens største kosepus men selskapssyk var han iallefall: han ville være der vi var - om morgenen var han ofte med på badet - enten la han seg inne i dusjen (og dette mens dusj pågikk) eller så la han seg på badematten utenfor. Når vi kom hjem kom han alltid og møtte oss og når Ronny jobbet i hagen var Jurik aldri langt unna. Vokabularet til Jurik var stort - fra forsiktig stemmeskifte-katte-mjauing til skikkelig hannkattmjau. Han visste når han skulle bruke hvilke mjau... Favorittsoveplassen var ei keramikkskål som han aldri forstod at han hadde vokst fra...eller på de høyeste skapene i stua der han hadde kontroll på oss alle...

Dører var aldri noe problem - han fant fort ut hvordan de skulle åpnes - smarte pusen... Vår, sommer og høst var det stor aktivitet på soverommet da pus kom inn med det ene byttet etter det andre - av og til dødt, andre ganger hørte vi trippende museføtter over gulvet...flinke pusen...til og med dette savner vi... Jurik var en pus som gjorde mye ut av seg - derfor er tomrommet etter han så stort...

Sov godt Jurikpusen - vi vil alltid huske deg...

Sharm el Sheikh

I begynnelsen av november tok vi igjen turen til Egypt og Sharm el Sheikh. Det var også hit Ronny og jeg hadde vår første ferietur sammen, så det var ikke helt tilfeldig at bryllupsreisen gikk hit. Denne gangen valgte vi imidlertid å bo på et litt mer luksuriøst hotell enn det vi gjorde sist - med all inclusive. Behagelig tenkte vi da vi bestilte, men vi kom vel til at dette passer best for barnefamilier og eldre - neste gang vi reiser bare vi to, så blir det nok ikke med alt inkludert.

Temperaturen i Egypt på denne tiden av året ligger på mellom 25 og 30 grader - vannet holder også deilige 25 grader. Vi var rimelig sløve denne gangen og la ikke de store planene. Et par av dagene tilbragte vi på stranda som tilhørte hotellet. Her ble det først spenning noen uker senere. En annen dag tok vi taxi til stranda nedenfor El Fanar - en strand som var veldig tilrettelagt for turisme. Vi betalte 70 kroner pr. pers for å komme inn, og for dette fikk vi solseng med parasoll, badehåndkle og kaldt vann til å drikke. På grunn av korallrevene rett nedenfor stranda var det laget flytebrygge over og ut på dypere vann der vi kunne hoppe uti uten å skade korallene. En "korallvakt" passet nøye på at ingen kom nærme korallene - fløyta ble ivrig brukt.

Her er det virkelig mye liv under havoverflaten og mye som er verdt å bevare. Over korallene svømte det fisker i alle farger og fasonger. Litt småskummelt kunne det være når vi svømte over der det var litt grunnere og du så svære muslinger som åpnet og lukket seg og kråkebollelignende dyr på størrelse med en håndball, med svarte pigger som så ut til å være 20-30 cm lange (muligens litt forstørret av dykkermasken). Vi ble senere fortalt av en dykkeguide at El Fanar var et av de bedre stedene å snorkle/dykke. Flere av dykkerbåtene ankret også opp her.

Forrige gang vi var i Egypt var vi på gratisstranden som lå like ved. En strand som forøvrig er fullstappet med mennesker - noe betalingsstranda ikke var. Derifra kunne vi vasse et stykke uti før vi møtte korallene og måtte legge på svøm. Vi svømte over disse fantastiske korallene med alle de fargerike akvariefiskene før vi etterhvert kom over kanten på korallrevet og så langt ned i dypet. Det var som å fly. Et fantastisk første møte med livet under havoverflaten.

Den siste dagen denne gangen tok vi en båttur til Ras Mohammed. Dette ble en veldig fin dag og vi angret på at vi ikke hadde tatt en tur på sjøen tidligere. Båten ankret opp tre steder - på to av stedene var det guidet snorkling. En ivrig guide fortalte og pekte på forskjellige fisker og "kreaturer" ved korallene. Vi var også så heldig å få et glimt av en diger skilpadde som forsvant ned i dypet - fantastisk syn. To digre skater som "fløy" og en stor sverdfisk fikk vi også se. Guiden kunne fortelle at han et par dager tidligere hadde sett en hai - lite ante en om at denne typen hai noen uker senere skulle skape riktig så mye dramatikk i dykkerparadiset...

I løpet av ferien fikk vi også med oss en fjelltur - en ganske så spesiell opplevelse. Fjellet vi besteg var Mosesfjellet. Turen startet fra hotellet klokka ti om kvelden - og etter en tre-timers busstur startet bestigningen av fjellet - dette sammen med ca. 1000 andre personer. Besseggen, til sammeligning, kan ikke måle seg. De fleste var her av religiøse grunner. Flere nasjonaliteter var representert og ikke alle var like godt skodd for å gå i fjellet. En gruppe var for eksempel veldig godt innpakket i pledd, tjukke strikkejakker, balaklava luer og mer til, og på føttene - de gikk barføtt i sandaler... Mange av menneskene var også veldig skrøpelige og da var kamelene gode å ha. Hele veien oppover stod det beduiner som tilbød kameler til å frakte opp. Noe mange benyttet seg av. For nordmenn som er vant til å gå i fjellet så er imidlertid dette en veldig enkel tur. Det er fin vei helt til toppen. Den siste biten består av 750 trappetrinn - siden kamelene her kom til kort, tilbød unge beduiner her en hjelpende hånd - alt mot betaling selvsagt.

Flere steder underveis var det også satt opp type kiosker der det ble solgt sjokolade, brus og andre forfriskninger. Flere steder var det mulig å komme inn for å varme seg litt. For det er betydelig kjøligere i fjellene her enn det er ved sjøen - naturligvis. Vi ankom toppen i fem-tiden og en time senere kunne vi nyte en fantastisk soloppgang. Her er en reisebeskrivelse i vg fra samme tur. Turen ble avsluttet av en  rask tur innom Katarina-klosteret som ligger ved foten av Mosesfjellet.

Ellers gjorde vi vel egentlig ikke så mye - om kveldene tuslet vi ned til en av stedene ved stranda der "beduiner" serverte god drikke og en blås av vannpipene for de som ønsket det. Utrolig koselig å sitte på madrasser i en beduinerlignende atmosfære en mørk, sommervarm kveld :) 

Fin tur men den kom kanskje litt for tett inn på Italia-turen vår for vi ble ganske lei av å spise ute etterhvert (og det egyptiske kjøkkenet er heller ikke noe å skryte av). Heldigvis dubber de ikke filmer i Egypt og på TVen gikk Resident Evil filmene - innrømmer at noen kvelder gikk med til filmtitting på senga.... 

Men vi var fornøyd - vi fikk en avveksling fra vinteren i Norge og fornyet energi til å møte resten av mørketiden hjemme :)

Noen lærer aldri - på'an igjen - eller bare et nødvendig pressmiddel for å få trent?

Snakker om Birken 2011 - og at jeg har meldt meg på igjen. Ikke er jeg treningsfantast eller spesielt ivrig på syklingen, ikke har 40 års krisa slått til heller. Kan ikke skylde på at det var fantastisk gøy de to første årene. Med regn, vind, gjørme og diarè - står ikke akkurat minnene frem som store høydepunkter i sykkelkarrieren.

Forbedret tiden fra første til andre året med en halv time, men det skyldes vel strengt tatt at været var noe bedre i år. Skal jeg ha samme forbedring neste år må det enten være kraftig medvind og fint vær - eller så må jeg rett og slett trene.

Badeferie ved Adriaterhavet!

Etter ei uke i innlandet, var vi nå klare for strand og saltvann. Vi var litt seint ute med å bestille hotell og fikk derfor ikke sjøutsikt, men Hotel G Ancona var et helt greit alternativ. Fra hotellet til stranden tok det ca. en halvtime. En overkommelig avstand med leiebil.

Hotel G Ancona er et moderne businesshotell som ligger i et ikke altfor sjarmerende område. Men vi skulle tross alt bare sove her så da var det greit. På rommet var det heller ikke plass til så mye mer enn å sove - her var det stuet inn fire senger på et rom som vi antar til vanlig er et dobbeltrom. Men helt ok - vi hadde et veldig greit opphold: her hadde de moderne innredning, trivelig betjening (som snakket engelsk), god aircondition, internett og vi fikk til og med grovbrød til frokost.

Samme ettermiddag som vi ankom østkysten, bestemte vi oss for å teste ut badevannet. Ronny hadde lest at Portonovo var det desidert flotteste badestedet så vi bestemte oss for å sjekke om det stemte. Det var tydeligvis flere enn oss som hadde hørt det ryktet: etter å ha kjørt en lang og kronglete vei ned mot stranda, kom vi endelig til en parkeringsplass. Her var det fullt - og trangt!! Dette til tross for at klokka var sju om kvelden. Men etter ei stund så fant vi endelig ei luke vi fikk parkert i. Og vannet fikk vi testet ut -  kjempefin temperatur! Vilde fikk dessverre problemer med saltkrystallene i vannet igjen og måtte gi seg etter en kort tur. Det svei for mye på ryggen. Men dette løste seg de neste dagene - med rikelig med fuktighets- og solkrem + våtdrakt så fikk også hun nyte badevannet uten smerter.


De påfølgende dagene dro vi til stranda som ligger nedenfor den sjarmerende byen Sirolo; San Michele beach. Vi orket ikke den trengselen som var i Portonova. San Michele - og de øvrige strender som ligger i dette området - er såkalte blue.... strender - noe som skal være et kvalitetsmerke. Men vi var skjønt enige om at verken stranden eller vannet kan måle seg med det vi finner i Hellas.

For å komme ned til stranden måtte vi ta beina fatt - her skulle vi bevege oss 200 høydemeter ned - avstanden var ikke lang - så det var tilsvarende - bratt. Det gikk også skyttelbusser ned til stranden men vi er tross alt unge og spreke(!) så vi gikk både opp og ned. Sidene bussene var gamle, slitne og tungt lastet (av turister som absolutt hadde hatt godt av å gå...) var det omtrent like raskt å bruke beina...

San Michele er en lang og fin strand - bunnen varier fra finkornet sand til større steiner. Ungene hadde med dykkermasker men det var ikke veldig mye å se - ikke før vi fant ut at vi skulle bevege oss nærmere klippene nord på stranda. Her var det litt mer liv i sjøen og de koste seg med krabber og kreps. Det var ikke fullt så kult å dykke da de oppdaget at det lå en rokke på bunnen og at de hadde svømt over denne hele tiden. Ifølge pappa Ronny er disse ufarlige - dette så lenge man ikke svømmer ned og tirrer de - og om man skulle være uheldig å bli stukket, så er det som et huggormbitt (om man da ikke har maks uflaks). Men det er jo de verste historiene som huskes best og da blir det også en rimelig dramatisk historie når man skal ringe hjem og berette. Men det gikk bra - vi overlevde. 

Tett ved byen Sirolo liggene byen Numana. Disse byene ligger så tett at det er vanskelig å trekke noen klar grense. Begge byene er små og sjarmerende badebyer med lave hus og trange gater. Nedenfor byene er det en bratt og høy skrent - delvis klippe - ned til stranden. Noe som gjorde at utsynet over stranden og havet var fantastisk. Her lå da også restaurantene tett i tett slik at gjestene skulle få nyte utsikten og solen når den gikk ned i havet.

Bryllup i Cortona 1. juli 2010

Så var dagen endelig kommet - 1. juli 2010 - datoen for bryllupet vårt!

Dagen startet tidlig for Vilde, Siv (forlover) og undertegnede - kl. 830 hadde vi time hos frisør i Cortona - en halvtimes (20 min uten gps og med bruden bak rattet)kjøretur fra Bettolle, byen hvor vi bodde. Vi trodde vi hadde all verdens med tid men det skulle vise seg at det forespeilte tidsskjemaet skulle holde hardt. Frisering og sminke tar tid. Vielsen skulle være i Rådhuset kl. 1300. Buss for opphenting av gjester fra huset var bestilt til kl. 1215. Klokka 1140 (og 1145) ringte en stresset brudgom og lurte på hvor vi ble av. Alt som det skal være ved bryllup med andre ord.

Klokka 1300 presis var imidlertid alle på plass i Rådhuset og det ble en flott og stemningsfull opplevelse. Lokalet vi giftet oss i minnet mer om en gammel steinkirke enn et rådhuslokale - fiolinisten gjorde også sitt til å skape en høytidelig stemning. Det var viseborgermesteren som viet oss. Han virket forøvrig mer nervøs enn både brud og brudgom til sammen - men han gjorde en kjempefin jobb. Litt humor og spøk falt også naturlig og lettet litt på spenningen. Vielsen foregikk på italiensk men alt ble oversatt til engelsk av Patrizia så vi vet hva vi svarte ja til. Da vi hadde gitt hverandre vårt ja og satt på ringer, ble det spretting av champagne og overrekking av en stor bukett røde roser fra Cortona by.

Etter vielsen var det tid for fotografering rundt om i Cortona. Imens fikk gjestene servert champagne og småretter på en gaterestaurant like ved rådhuset.

Vi returnerte til huset i god tid før middagen kl. 2000. Flere av gjestene benyttet anledningen til å skifte fra penklær til badetøy og hoppe i bassenget. Forståelig nok siden gradestokken viste godt over 30 grader.

Middagen skulle serveres i hagen ved Il Casale. Cateringselskapet sørget for et festdekket bord akkurat slik jeg hadde sett det for meg - enkelt og elegant med hvite roser og liljer - ispedd grønt - og levende lys.

Før middag ble det servert diverse småretter og champagne ved bassengkanten. Første og andre forrett bestod av to forskjellige pastaretter og til hovedrett ble det servert forskjellig grillet kjøtt med diverse tilbehør. Alt smakte fortreffelig men det ble mye mat. Det er tydelig at italienere er mer storspiste enn oss nordmenn. Vi fikk en liten pause før det senere ble servert bryllupskake og kaffe ved bassenget.

Fine ord i form av taler og sanger gjorde dagen komplett for oss. Dagen ble et minne som vi kommer til å ta med oss resten av livet.

Takk til alle som ble med oss til Italia for å feire oss og gjøre dagen så minnerik for oss!!!